Jeg er ikke buddhist, men jeg er nok over gjennomsnittet interessert i religion og tro. Jeg skrev hovedoppgaven min i journalistikken om Scientologikirken og gikk «undercover» i kirken i nesten et år. På en av mine reiser til Thailand bodde jeg med noen munker i håp om å lære buddhismens medfølelse og visdom. Jeg returnerte dessverre hjemme kun med å kunne konkludere at jeg var langt mer egoistisk og selvsentrert enn først antatt.
Men jeg liker å tro at på en eller annen måte så kan det være mulig å ta med seg små biter av forskjellige religioner og leve etter de. Hadde humanetikerne hørt meg hadde de ristet oppgitt på hodet.
Jeg husker i hvertfall fra min lære om Buddhismen veldig godt da jeg ble fortalt hva en bodhisattva var og jeg må ærlig innrømme at det er en bit av den religionen jeg har tatt med meg….
En bodhisattva er en person som har oppnådd nirvana og som har nådd perfeksjonismen. Ikke perfekt i seg selv, men i å se andre. En som har oppnådd perfeksjonisme i medfølelse spesielt. Og en som nå dedikerer sin tid til å hjelpe andre å nå ut av samsara og inn i nirvana.
Er du forvirret?
Ja, det var det munken mente jeg så ut som jeg var også. Så han forklarte det litt enklere. – Har du noen gang møtt på et menneske som virker som det bare er fylt med godhet? Ikke blank, ikke tom og ikke uten sår, men som har valgt godhet. Et menneske som tvers igjennom virker som det bare vil folk godt?
Buddhistene tenker at Bodhisattvaene er kun her på jord, tilbake fra deres nirvana, for å hjelpe andre til å gjøre godt i livet. Tanken er at ved å vise deg godhet og medfølelse vil du kjenne igjen følelsen og gi den videre. En fantastisk tanke synes jeg.
Enkelte ganger har jeg møtt på sånne mennesker. Noen ganger kan det være at jeg føler sånn om mennesker jeg kjenner godt, men også om mennesker jeg nettopp har møtt. Som den gangen jeg møtte Katie Melua i Stockholm, vi snakket sammen i kanskje 2 timer og jeg gikk fra den kvelden og tenkte; jeg må bli et bedre menneske. Jeg må bli som henne. Det var ikke av misunnelse jeg sa det, heller ikke av beundring, mer av forståelse. Over at det er sånn man bør være.
Innimellom så synes jeg folk viser seg fra en utrolig fin side. Og når jeg møter på sånne mennesker i sånne situasjoner så tenker jeg at jeg har møtt på en bodhisattva. Og det skjedde i dag igjen.
Kjære Kathrine Sørland; Takk for at du i dag var min Bodhisattva. Selv om jeg vet så godt at det tordner rundt deg med mye å gjøre også, dårlig samvittighet som mor og det ene og det andre så bestemte du deg for å bruke dagens samtale på hvor fantastisk jeg var. Selv om det for deg sikkert var en helt dagligdags ting å gjøre så traff du så inderlig der jeg satt med et overarbeidet sinn og et morshjerte med dårlig samvittighet.
For de av dere som ikke kjenner Kathrine. Hun er en av de mest bestemte damene jeg kjenner. Og til og med komplimentene sine leverer hun bestemt. Hvilket er helt fantastisk for det går ikke an å ikke ta de i mot 🙂
I natt legger jeg meg med en tro om at Bodhisattvaer finnes, og flere av de er mine venner. Og selv om munkene var alle enige om at jeg hadde mye jobb å gjøre for å bli mindre selvopptatt så er det håp for oss alle 🙂
Natta 🙂
