Det er klart det er store forskjeller mellom USA og Norge, alle skjønner vel det. Men jeg var allikevel ganske så sjokkert sist vi var hjemme i LA. Savannah begynte på ballett og det ble ganske raskt klart at amerikanske barn gjerne er litt bedre på folkeskikk. Det var ikke en 2 eller 3 åring som ikke sa please og thank you very much og det var selvfølgelig ingen som adresserte balletlæreren ved sitt fornavn, det var Mrs Shawn og alle visste vel det? Mitt barn visste ikke det og heller ikke alt det andre disse utrolig veloppdragne barna hadde plukket opp på sine beskjedne par år i livet. Jeg lot som om hun egentlig var veldig veloppdragen men at det bare ble sagt på norsk. Når Savannah vred av seg: jeeeeeg viiiiiil iiiiiiikkeeeeee. Så fortalte jeg bare beroligende til alle rundt meg at hun egentlig bare hadde sagt thaaaank youuuuu sooo veryyy muuuuch, at det bare var sånn vi sa det på norsk.
Jeg klarte å holde løgnen ved like helt til det sprakk. Helt til det viste seg at jeg var den dårlige moren de alle hadde mistenkt. Etter at Savannah hadde gått på balletten i noen uker kom Mrs Shawn opp til meg. Lettere irritert var hun, det kunne jeg se med en gang. Litt oppgitt og nærmest utslitt i stemmen spurte hun om det var noe jeg ikke hadde forstått med kleskoden for barna på balletten. Jeg forklarte fort at den var jeg helt inneforstått med. Både kjolen, skoene, ballett og stepsko, strømpebuksen, sløyfene i håret og sløyfene på skoene. Alt hadde jeg kjørt lenge og vel for å få tak i, det som var av det rette slaget. – Hvorfor har hun da helt feil nyansefarge på strømpebuksen, fortsatt Mrs. Shawn. Jeg hadde ikke noe god forklaring på det. Jeg kunne selvsagt vært ærlig og sagt at i går drakk jeg så mye vin med venninnene mine at jeg er så fyllesyk i dag at jeg ikke ser en jævla nyanse i livet generelt. Men det virket ikke som en god ide. Så istedet hoppet jeg til som om at jeg først nå så den forferdelige strømpebuksen i heeeelt feil rosa nyanse. – Nei, sånn går det når man lar de fedrene kle på barna altså, sa jeg forskrekket!
Nei, det skulle aldri skje igjen, forsikret jeg henne. Før jeg dro derifra og lurte på om vi i det hele tatt var rustet for denne slags aktivitet eller om mors vindrikking kom i veien rett og slett.
Johanna 🙂
