Hvorfor de som gjerne vil være perfekte (men langt ifra er det) ikke klarer å late som de er uperfekte.

Jeg vet det høres veldig innviklet og rart ut, men skjønner du hva jeg mener? Litt i hvert fall?

En venninne av meg utbrøt her om dagen: 

– Nå er alt så deilig, for nå trenger ikke folk lenger hige etter å være så perfekt. For nå er det jo inn med det uperfekte!

Jeg prøvde å forklare hvorfor jeg syntes det ble litt rart. Venninnen min var, i mine øyne, en som prøvde å være og gjøre alt perfekt, uten å nødvendigvis lykkes med det. Nå skulle hun gå inn for å være uperfekt? Var det ikke bare for henne å være seg selv?

Jeg tror det er mye mer dårlig nyhet for Caroline Berg Eriksen feks at det perfekte muligens blir ut, for hun er jo ganske perfekt i en viss grad. Hun liker å organisere datterens sløyfer og hun elsker å dekke perfekte bord. Hun gjør det ikke for at vi andre skal synes hun er veldig perfekt. Hun er sånn. Tror jeg da fra det lille jeg kjenner henne 🙂 Jeg misunner henne for mange av disse egenskapene, og elsker å se hennes dekkede bord på bloggen, men det betyr ikke at hun bidrar til at jeg løper rundt febrilskt å skal på liv og død dekke de samme bordene.

Men det er ikke de jeg mener, jeg mener de som venninnen min, de som higer etter det perfekte. De som kanskje har latt seg påvirke og som gjerne vil være en som organiserer datterens sløyfer og dekker perfekte bord, men så er de ikke sånn. Det er slitsomt det. Og det går ikke når disse da skal være ‘gærne’ og prøve å slippe seg løs. Det tror jeg ikke på. Du bør bare være deg selv så hadde du gjort en bra jobb med å slippe deg løs. Men det klarer du ikke.

Jeg merker at dette nå ender i en klisje, men sånn måtte det bli. Jeg måtte av en eller annen grunn lire dette av meg etter min prat med min venninne (ps: hun er inneforstått med og selvfølgelig ok med at jeg nevner dette). Det er mye som påvirker oss som mennesker og vi kan prøve alt vi kan å minske, øke, forandre for at vi ikke skal påvirkes i feil retning. Vi kan snakke om at det er greit å ikke være perfekt og at man skal slappe av, men så lenge noen virker bedre eller perfekte i noens øyne så blir det vanskelig å løpe rundt for at alle skal gi den samme beskjeden i fall noen er lett påvirkelig. Vi kan ikke lage alle helt like, samme hvor hardt vi prøver.

Jeg er en person som gir ganske faen, heldigvis. Jeg håper at datteren min blir ganske lik meg der, for alt annet er ganske slitsomt. Jeg tenker ofte at jeg misunner noen noe eller vil ha noe noen andre har, men det går ikke særlig lenger enn det. For jeg har en jævlig stor dose takknemlighet over den jeg er og det jeg har. Jeg tror det er det alt bunner i:

Du er den du er. På godt og vondt. 🙂

(sorry hvis dette bare ble langt og rart…:))

Dette bilde hadde feks blitt rart hvis jeg i flere måneder tidligere hadde postet bilder av hvor god jeg var i yoga når jeg egentlig ikke var det…og så postet jeg dette: