Hver mandag vil du finne denne spalten her på johannastyle.com. Egentlig er det en spalte jeg hadde for Det Nye for mange år siden så noen av dere vil kanskje kjenne igjen tekstene. Det er tanker- både morsomme, sjokkerende og triste fra Hollywood og hverdagen min her. Noen av de går litt tilbake i tid, men er fortsatt like aktuelle i dag. Jeg håper du liker Mandagstanker fra Hollywood og send meg gjerne dine tanker til johanna@johannastyle.com
YES WE CAN!
I 2003 stod jeg på tribunen i North Dakota USA og så skolen min sitt basketball lag, The Marauders, slå naboskolen Minot. Det var finalekampen i sluttspillet og jeg hadde tårer i øynene. Jeg var med å heie de frem til seier. Sammen stod vi, The Marauders, vi ropte og skrek med armene rundt hverandre. Vi stod sammen. Sånn var det den gang og sånn er det å være amerikaner, selv om det bare er for en liten stund.
I forrige uke, på tirsdag, var jeg hjemme i Los Angeles og heiet igjen, denne gang på Obama, da han vant hadde jeg igjen tårer i øynene mens jeg sammen med tusenvis av amerikanere på TV fra Chicago ropte: YES WE CAN!
Det var da jeg for første gang flyttet til USA, til North Dakota, at jeg ble introdusert for dette samholdet. Det å heie på ett lag så man har tårer i øynene, det å føle at man er en Marauder, en Viking eller en Raiders, det å føle at man hører til.
Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk i begynnelsen. For å være helt ærlig så var det meg revnende likegyldig hvilket lag som vant så lenge det ikke var jeg som spilte. Men jeg lærte fort amerikanernes evne til å høre til, bry seg og ikke minst heie sine frem.
En dag stod jeg på tribunen da en av våre friidrettsutøvere hadde slått alle de andre skolene i 60 meter spurt. Hun løp mot oss med tårer i øynene og takket oss for støtten med armene i været. Jeg visste ikke navnet hennes, men hun var en Marauder akkurat som meg, og da kjente jeg, rart nok, at jeg var skikkelig stolt.
Det er deilig å heie. Vi gjør det alt for lite. Vi har ingen skolelag i Norge og Cheerleadere er ikke vanlig. Vi har få lag å heie på og ingen til å heie, det er ikke rart det blir vanskelig å sitte på tribunen å grine da.
Da Obama vant presidentvalget her i USA føltes det som en ny begynnelse. Som frisøren min så fint sa: – det føles som jeg har flyttet inn i en ny leilighet.
Det har aldri vært så mange noen gang som har tatt del i valget her i USA, folk stod i kø i over 3 timer for å legge inn sin stemmeseddel. Folk ville være med, det var deres måte å heie. Og de vant. Nå har de fått en president med det allerede kjente ordtaket: YES WE CAN!
Jeg er ikke amerikaner, men jeg elsker de ofte og hater de innimellom. Jeg gråter for dem og heier på dem. Nå vil jeg gjerne låne Obamas uttrykk litt, forenkle det og ta det med meg hjem til Norge og julefeiringa. Vi må nemlig begynne i det små. Jeg forstår at min familie kan komme til å synes dette er merkelig og kanskje litt ubehagelig til å begynne med, men jeg tror de vil ta del i det ganske så raskt. Vi skal nemlig heie oss gjennom jula. Vi skal heie hverandre frem under julegaveinnkjøpene. Vi skal skryte for hver kule som henges på treet. Vi skal gråte noen tårer over at vi er samlet og vi skal klappe mye for hverandre. Når mamma ser på meg med en alvorlig mine i det ribba skal inn i oven og jeg vet hun er redd svoren ikke skal bli sprø, så skal jeg se henne rett inn i øynene og sammen skal vi si: yes, we can!
