Jeg har nok en omvendt tankegang enn mange når det gjelder bilder av meg selv. Jeg tenker som regel at disse bildene blir nok fine!
Ofte sitter jeg 2 timer i sminke og hår for at resultatet skal bli bra. Enten det er bilder til presse eller TV. Det settes på en haug med hår, mange øyevipper og 15 filtre. Da burde jo bildene bli bra tenker jeg. Sånn som her for eksempel:
Om det er fint kan vel også diskuteres 🙂
Jeg er en av de som er inneforstått med det at det kreves en del for at bildene skal bli «perfekte» når det gjelder meg. Jeg husker jeg gjorde noen TV- programmer for TV3 hvor Katrine Sørland og jeg delte sminkerom hver morgen. Jeg tror de brukte en halvtime på henne og 2 og en halv på meg. Men det har alltid vært greit. Vi kan ikke alle være naturlige skjønnheter som Katrine. 🙂
Samtidig som jeg er enig i at vi alle burde være dønn ærlig og vise den nakne sannhet fremfor å pynte på ting, så må jeg være ærlig å si at jeg ofte har lyst til å pynte på ting..på meg og på hverdagen. Rett og slett fordi jeg synes både hverdagen og jeg ofte er litt kjedelig og grå. Ikke at jeg misliker livet eller meg selv, men er ikke fremmed for å vise flere sider også den kanskje litt fake og fine:) Jeg skjønner at man ikke skal juge, men kan jeg ikke bare være ærlig å si at jo: her har jeg pyntet meg! Fordi det hadde jeg lyst til og jeg følte meg fin! Jeg skjønner at det å vise bare det perfekte og fine kan få folk til å tenke at deres egen hverdag og kropp er desto dårligere. Men samtidig vil jeg noen gang argumentere at folk kanskje må lære seg å se at folk har pynta seg? Og det gjør folk ofte.. Jeg vet jeg setter ting på spissen, men det er også en av mine dårlige eller fine sider.
Fordi jeg er en som mener alle sider kan og bør vises også de som skryter, så må jeg stå ved mitt ord også når jeg blir bedt om det. Da jeg ble bedt om å gjøre pressebilder for Topp40 uten den sminken, håret og hjelpen så følte jeg meg straks mer naken…
Heldigvis for meg ble jeg satt opp med en helt utrolig fotograf som gjorde hverdagen til en drøm. Jeg ser på bildene fortsatt og kan ikke tro at det helt naturlige ble så fint.
Før redigering:
Og etter:
Jeg har sminket meg selv sånn jeg vanligvis gjør det. Har ikke gjort noe som helst med håret og slik ble det.
Men som sagt, slik blir ikke alltid hverdagen. Med mindre man har en fotograf som Rune Kongsro som kan bli med på alt en gjør…
Også en uten noe…
I denne anledning vil jeg for aller første gang introdusere dere for LilleLise. Hun er en jente med et til tider vaklende bein i nesa. Men stadig på jakt etter selvtilliten. Hun er en å se opp til for barna og en å se tilbake til for de voksne. Hun er en karakter i boka jeg jobber og har jobbet med i lange tider…Hun er tegnet av fantastiske Iben Haugen og jeg håper dere tar vel imot henne her på bloggen til å begynne med 🙂
Skriv en kommentar